Storbyer er litt som mennesker, synes jeg. Hver og en har sin egen personlighet, og noen får man bedre kjemi med enn andre. Noen har man aldri lyst til å se igjen, andre blir man knyttet til for alltid.
Dublin hører for meg definitivt hjemme i den siste kategorien. Det er en by med samme personlighet som irene selv; åpen, sjarmerende, jordnær og med et humoristisk glimt i øyet. Det er ikke for ingenting at Dublin har blitt kåret til Europas vennligste by i flere år på rad.
Har du vært i Dublin tidligere, har du høyst sannsynlig allerede oppdaget at de definitivt fortjener tittelen. Sjansene er også store for at du har vært i Grafton Street eller Henry Street og shoppet, vært på omvisning i Guinnessbryggeriet og avsluttet med å nyte en Guinness og den fantastiske utsikten fra Gravity Bar på toppen av bygningen, og du har sannsynligvis også fått med deg det yrende nattelivet i Temple Bar-distriktet og latt deg rive med av den fengende irske folkemusikken fra et liveband på en av barene der.
Mer enn shopping og øl Men selv om du har vært der både en og tre ganger er det ikke dermed sagt at du har opplevd alt Dublin har å by på. For eksempel kan den vakre arkitekturen fra 1800-tallet i seg selv være verd et besøk, og det finnes mange museer og vakre kirker å se og generelt et yrende kulturliv.
Selv fikk jeg gleden av å bli kjent med Dublin på en helt annen måte sist jeg var der, og jeg vil gjerne anbefale noen aktiviteter det er vel verd å bruke tid på uansett om det er første, tredje eller femte gang du tilbringer noen dager i denne vakre byen.
Guidet tur til Dublins matperler Er du glad i mat og matkultur er det definitivt verd å bruke noen timer en formiddag på en Fabulous Food Trail.
Du vil få et interessant innblikk i Irlands og Dublins matkultur og -historie gjennom de kunnskapsrike guidenes løpende kommentarer i løpet av den 3 timers spaserturen i Dublins gater.
I løpet av turen vil du få oppleve noen skjulte perler av noen spesialforretninger innenfor ost, sjokolade osv., du vil få smake førsteklasses råvarer – og ikke minst vil du til fots oppdage gater og steder i Dublin som du sannsynligvis ikke ville snublet over på egen hånd.
Guiden viser dere også barer og restauranter som kanskje ikke står listet opp i guidebøkene, så her har dere muligheten til å plukke opp litt inside information om steder å spise lunsj eller middag.
Noen av stoppestedene på Food Trail
Dagstur til Howth Bare 25 minutter med tog fra Dublin ligger den lille fiskerlandsbyen Howth. Om sommeren kan du være heldig og få sjansen til å mate selene nede på havnen, og det er en fin tur opp åsen til utkikkspunktet på toppen. Spaserer du utover piren ligger agnbutikker side om side med en håndfull restauranter – og naturlig nok går det mye i sjømat.
På Beshoffs har de egen østersmeny
Her bør du ta deg til å stikke innom Beshoffs of Howth, som er en kombinert fiskebutikk, matmarked og østersbar.
Her står kvalitetsråvarer i høysetet, og der andre lister opp dagens suppe har de på Beshoffs en tavle der de lister opp dagens ulike typer østers.
Og har du ikke smakt kombinasjonen østers og Guinness før, er dette definitivt stedet å gjøre det på.
Kokkelering på slottet Men det som gjør at jeg virkelig anbefaler å ta turen til Howth er muligheten til å bli med på et kokkekurs på the Kitchen in the Castle på det majestetiske og tradisjonsrike Howth Castle.
Hva med et kokkekurs på ærverdige Howth Castle?
De eldste delene av slottet slik det står i dag er fra 1450, og selve slottskjøkkenet der kokkekursene holdes er fra 1750.
Slekten St. Lawrence har hatt tilhold her siden 1177, og de nålevende medlemmene i familien bor fremdeles på slottet.
Klart for kokkelering
Kokkeskolen har kurs nesten hver dag i alt fra tradisjonelle irske fiskeretter til tapas, middelhavsmat eller italienske retter, og hvem som helst kan melde seg på via nettsiden.
De fleste kursene koster rundt 60 euro. Kokken Hazel lærer deg å lage de lekreste retter, og kurset avsluttes med et nydelig måltid rundt langbordet på det koselige slottskjøkkenet.
Det er en uforglemmelig opplevelse som starter i det du får øye på det vakre slottet og henger i lenge etterpå, og absolutt verd både turen til Howth og kursavgiften.
A night at the dogs Er du lei av mat og shopping heller vil ha en annerledes og morsom kveld, ta en tur på hundeveddeløp – eller som irene sier det; «a night at the dogs».
På hundeveddeløpsbanen Shelbourne Park går det kjapt unna – de fleste løpene er over på under 2 minutter! For å ha god utsikt og slippe å stå i trengselen på bakkeplan anbefales det å bestille bord i restauranten. Det koster litt ekstra, men er verd det.
Maten er ikke så mye å rope hurra for, men så er det da heller ikke derfor man er der. Det er lett å skjønne systemet, og selv om man satser bare noen euro blir det mye moro når man følger med på «sine» hunder. Løpene er over i 23-tiden, så dere er tilbake i sentrum i akkurat passe tid til å utforske nattelivet videre.
Det er med andre ord mye spennende å finne på i Dublin også etter at man har gått opp de vanlige turistløypene – jeg gleder meg allerede til neste tur!
Vi satte kursen mot Svalbard tidlig i februar og var klare for et skikkelig polareventyr med isgrotting, scootersafari og hundesledekjøring i et snødekket landskap og 20 minusgrader eller deromkring.
Men været ville det annerledes – helt uvanlig for årstiden (i fjor på samme tid var det – 31 grader) kom vi opp til plussgrader og regnvær. Alle aktiviteter ble derfor avlyst, og vi endte i stedet opp med å utforske Longyearbyen grundig – vi kan nå erklære oss for lokalkjent i Longyearbyens museer, gallerier og ikke minst puber.
Men noen spaserturer i utkanten av byen ble det da, og selv om vi ikke kom oss ut i villmarken forelsket vi oss alle sammen totalt i Svalbard. Og det til de grader at vi ikke bare har bestemt oss for å dra tilbake, noen av oss lurer til og med på om vi skal søke jobb der…
For det er noe med Svalbard som fanger deg. Det er noe med roen, den fantastiske naturen og følelsen av å være midt i villmarken selv når man befinner seg i Longyearbyen. Det er flere snøscootere enn biler å se, skilt i alle butikkene som oppfordrer folk til å låse inn våpnene i butikkenes våpenskap før de handler, og et par reinsdyr rusler rundt i gatene og rundt husveggene for å se om de kan finne noe å spise.
Og lyset! Jeg tror det er lyset som gjør at jeg bare må tilbake – alle de vakre nyansene av blått, fra det mørkeste midnattsblå tidlig om morgenen og sent på kvelden via nesten selvlysende blått på formiddagen til de sarte blåtonene som ligger som et slør over utsikten over byen i den korte timen med tilnærmet dagslys de har der på denne tiden av året.
Kameraet mitt er ikke bra nok til å fange alle nyansene, men her er et knippe bilder som viser noen av blåtonene og det vakre landskapet. Gleder meg til å dra tilbake for å oppleve mer av villmarken der oppe!
Lyset farger landskapet mørkeblått om formiddagenUtsikt over Longyearbyen fra Høydebassenget midt på dagen.Lyset skifter hele tiden, enkelte ganger virker det nærmest selvlysende.Uansett hvilken retning du snur deg i, er fjellene aldri langt borte.Helt grei utsikt å ha fra hotellrommet…Det er ikke mangel på fotomotiver selv om vi måtte holde oss i området rundt Longyearbyen.Du trenger ikke se langt bortenfor husveggene før du får villmarksvibber.Jeg fikk også testet ut panoramafunksjonen på kameraet.Panoramabilde tatt fra Høydebassenget.Kunne godt tenke meg å bo i slike vakre omgivelser.Våpen er dagligdags pga. isbjørnfaren, så alle butikkene har våpenskap.
Flere landskapsbilder fra Svalbard i nyanser av blått kan du se her.
Sendt inn av Marit Figenschou, forfatteren av boken Til Sydpolen – ingen bragd.
Ísafjörður nordvest på Island. Det er 5.juli 2010. Sammen med fjellfolk fra Island, Sveits, Polen, Bulgaria, Tsjekkia og Canada går vi om bord i seilbåten ”Aurora av Ísafjörður”. Vi skal til Jan Mayen, og fjellfolket stuver bort ryggsekker for to-tre dager på sjøen. I alt er det planlagt fem dager på øya og tre dager hver vei i båt.
Med fjellsko på beina er vi klare for å sette sjøbein. Jan Mayen er kjent fra værmeldingen. Den er øya ute i havet – en av våre utenriksstasjoner – som sammen med Bjørnøya, Hopen og Svalbard pleide å få hilsen fra kongen på nyttårsaften før i tiden.
Men Jan Mayen er også kjent for sin natur. Mosebelagte fjellsider og vulkansk grus gjør den særegen. Beerenberg på 2277 meter, dekket av is og snø, langt der borte i havet et sted gjør valg av sommerferie enkel for meg.
Det er behov for å sette sjøbein. Dette er en av få dager denne sommeren at vinterstormene herjer i Nordishavet. To lavtrykk tvinger oss etter tre dager i sjøen tilbake til Island. Det fascinerer å møte havet som sterkt og voldsomt. Vi blir minnet på at kreftene til havs er like sterk som vinden i fjellet. Vi er sjøsyke alle mann. Det er bare å gi seg over. Men smilet kommer når hvaler, delfiner og spekkhoggere viser seg.
Det er naturkreftene som bestemmer hvor mange dager vi skal få på øya. For hver dag i sjøen reduseres antall dager på land. På den sjette dagen har vi fast grunn under føttene. Strendene er fulle av rekved som er skurt og formet av steiner på veien hit fra Sibir. Respekten for havet duver fortsatt.
Vi går i land på vestsiden av øya, på Gammelmetten. Kartet over øya forteller om norsk territorium. Her finner man Hamarbreen, Kronprinsesse Martas Bre, Tromsøryggen og Nordahl Grieg Lia i nord. I sør finner man Ronden, Ringkollen, Innerdalsmøya og Kikut. Selv om øya har mange ubetjente hytter, er de ikke tilgjengelige for utenforstående. På Jan Mayen må du klare deg selv. Besetningen på stasjonen har ingen plikt til å hjelpe deg verken med overnatting eller transport.
Et av målene våre er å komme opp på Beerenberg. Vi legger av gårde på mose og vulkansk grus. Mosen kan være vel ti cm. tykk, den er behagelig og myk. Så er det lavastein før vi kommer vi inn på Kronprins Olavs Bre. Vi møter ingen på veien, det er ingen varder eller stier og det gjelder å kunne ruta. Breen forandrer seg fra år til år, sprekkene er mange og store.
Sikkerheten er viktigere her enn på fastlandet. Det er ingen vits å ringe 113, og det er ingen mobildekning. Faller du i en sprekk er det ingen hjelp å få. Erfaring og kompetanse er derfor den sikkerheten du har for å komme opp. Lokalkunnskap fra guiden Johan Hustadnes, som har bodd på øye flere sesonger, kommer godt med. Etter 12 timer er vi på kraterkanten. Utsikten er eventyrlig, selv om øyeblikket kostet seks dager i sjøen. Det er en av de tre dagene i året med klarvær. Under oss ligger tåka og skyene. Totalt brukte vi 20 timer på turen opp.
De ansatte på stasjonen viser sin gjestfrihet overfor oss. Det er ingen plikt de har, og vi er ydmyke. Ryktene har fortalt oss om Kvalrossløpet, og det er dagen de bestemmer seg for at løpet skal avholdes. Et par stykker fra stasjonsbesetningen, mannskapet på båten og fjellfolket stiller til start på de nesten 9 kilometerne fra Kvalrossbukta, over øya og til stasjonen. Ikke alle har joggesko, men her er fjellsko og kontorskjorte like bra.
Det er sju deltagere fra Canada, Bulgaria, Tsjekkia, Sveits og Norge. Bård fra Meten kronet laget som stilte til start. På metrologiske, ca. to tredjedeler ut i løpet, er det drikkestasjon.
Fjelljoen lurer nok på hva det er slags folk som haster av gårde og stryker nedi håret til på løperne. Fem seks andre er heiagjeng. Vi rekker en pølse i lompe før vi haster tilbake til båten. Tråkket i mosen og i sanden er allerede borte. Noe mer rekved er drevet i land, og sommersesongen er snart over. Sør Jan, Høybergodden – Norges vestligste punkt – forsvinner i tåka. Hvalen følger oss ut i Norskehavet. Et stort og annerledes stykke Norgesnatur blir med hjem.
Dette er en tur som henter fram respekten og ydmykheten for natur, vær, folk og fugler. Vi priser oss lykkelige over at det fortsatt finnes strender, topper og horisonter som ikke er så lett å komme til. At det er fjell som krever noe mer enn å ta strake veien til toppen. Tre dager gikk for fort, men gav så mye.
Fakta om Jan Mayen
Ligger på breddegrad med Nordkapp, 1000 km vest for Norge, 1000 km sør for Svalbard, 500 km øst for Grønland og 60 km nordøst for Island
Jan Mayen er 54 km lang og mellom 2,5 og 15 km bred
Vulkanen Beerenberg på 2277 meter dominerer den nordligste delen av øya. Siste utbrudd var i 1985.
I alt 18 nordmenn arbeider på øya. De driver Loran C-stasjonen og den metrologiske stasjonen, samt at det er en sykepleier, kokker, vedlikeholdsarbeidere, elektriker og en sjef – ”høvding” – med militær grad.
Det er ingen havn på Jan Mayen. Forsyninger skjer ved fly annen hver måned og båt to ganger i året.
Alt det jeg har lest og hørt om Berlin er sant, det er virkelig en herlig by. Søker du kombinasjonen av kultur, historie, storbypuls, shopping og god stemning, finner du det i Berlin.
Jeg besøkte byen et par dager i november og valgte å fordype meg i stemningen byen gav meg, men rakk også å få med meg noe kultur og historie. Jeg kan blant annet anbefale et besøk på kanskje det mest fascinerende museet jeg noen gang har besøkt, Pergamonmuseet. Pergamonmuseet viser antikkens kunst og arkitektur. Babylons port og Pergamonalteret er blant arkitekturen som er gjenbygd i tilnærmet original størrelse, noe som gjør museet imponerende.
Når det kommer til historiske og flotte bygninger må Brandenburger Tor og Pariser Platz sees. Den imponerende Reichstag (riksdagsbygningen) likeså. Jeg bodde i området Kurfürstendam, hvor du finner kanskje den beste handlegaten i Berlin. I dette området finner du også Kaiser Wilhelm Gedächtnis Kirche. En kirke der tårnet ble ødelagt under andre verdenskrig, det har ikke blitt gjenoppbygget og står der som et monument over krigens hendelser. Du finner også museet ”The story of Berlin,” et museum som forteller Berlins historie gjennom strålende multimediaeffekter. Checkpoint Charlie, museet om muren, er også verdt et besøk.
Innimellom kultur og historie, eller shopping om du foretrekker det, anbefaler jeg å sette av mest mulig tid til bare å nyte byen. Stemingen i Berlin er helt spesiell, den gir deg det du trenger av storbyopplevelser, men uten stress. Det er rolig og behagelig å rusle rundt. Ta en titt på de flotte bygingene du passerer, stikke innom en av de mange kafèene og ikke minst spise god mat og drikke godt øl.
Berlin er av de byene som er utstyrt med et strålende undergrunnsnett som tar deg dit du skal, derfor er det også mindre viktig hvor du bor i byen. Jeg kan absolutt anbefale området Kurfürstendam som jeg bodde i. For deg på lavbudsjettstur er Metropolitan Hotel et godt alternativ både i forhold til beliggenhet og det du får igjen for pengene. Har du høyere budsjett kan jeg også anbefale Swissotel Berlin.
Berlin er virkelig en by å bli glad i og jeg anbefaler å ta litt mer enn en helg i byen, det trengs for å nyte den gode pulsen Berlin byr på.
Tiny. Custom built fifties interior. Classic cocktails and historically authentic drinks. Welcome to Bar Boca.
There are three drinks that distinguish a good bar (or bartender) from an average or even bad one: bloody mary, classic margarita and dry martini. If you get a perfect bloody mary or margarita, you know you’re in good hands.
At Bar Boca, they serve the best bloody marys in Oslo. And the best classic margaritas. And the best dry martinis. Add to that a drink menu where you find classics like sidecar and oddities like Moscow mule, bartenders with sideburns who dress like James Dean and the fact that the owner, Jan Vardøen, has more or less built the interior himself… You see where I’m going?
Bar Boca is located in Grünerløkka, a part of Oslo that has kind of a bohemian atmosphere, especially during the summer months. Since it is so small, it often gets crowded – but if you get there relatively early it is usually possible to get a seat at one of the 4-5 tables.
Some Wednesdays are Triple C Club nights, the three C’s standing for Champagne, Cocktails & Crooning. The artists sticks to the fifties theme, as you can see in this video of Richard Bowers at the Triple C Club in March 2010.
.. or in this video of the Icelandic acappella band 3 Voices & Beatur, singing at Bar Boca in September 2010.
If you are looking for uncompromising quality when it comes to drinks, an intimate atmosphere and a back-to-the-fifties-feel, Bar Boca is the place.
Vilt, vakkert, høyt, bratt – og helt rått. Det er nok det nærmeste jeg kommer for å beskrive hvordan det er å bestige Mont Blanc.
Annethvert år pleier vennegjengen vår å plukke ut et høyt og spennende fjell i Europa og dra på tur dit, og i år var jeg så heldig å få være med.
Målet er å gå disse fjellene uten guide – det er jo det som er halve moroa. Det høres kanskje uansvarlig ut, men vi er alle fjellfolk som går på ski og springer i fjellet året rundt og det er både erfarne breførere og turledere blandt oss, så helt blanke er vi ikke.
I år ble det Mont Blanc i alpene, 4810 meter over havet – Nord-Europas høyeste fjell. Vi var 12 stykker som dro. Tre-fire av oss hadde aldri vært på så høye topper før, men flere av de andre har tidligere vært på fjell som Elbrus (5642 moh.) og Matterhorn (4478 moh.).
Mont Blanc er nok et teknisk sett mer krevende fjell, men med gode forberedelser og riktig utstyr er det ikke uoverkommelig. Som regel bruker vi minst et år på planlegging og forberedelser til en slik tur.
Flere guider der nede ristet riktignok på hodet av oss og spådde at en fellesgruppe på 12 aldri i verden kom til å nå toppen i samlet flokk, i hvert fall ikke uten guide. De tok nok ikke med i beregningen at vi er flokk sta og utholdende vestlendinger…
Etter hvert som turen nærmet seg, økte bestanden av sommerfugler i magen. Jeg varmet opp med et klatrekurs i Uskedalen i Hardanger, for å venne meg til høyder og føle at jeg hadde en smule kontroll på tau og sånt.
Avreisedagen opprant, og det var en opprømt gjeng som møttes kvart på ett om natten for å sette kursen mot Flesland. Etter et par mellomlandinger kom vi omsider frem til Genève i Sveits på formiddagen dagen etter, og der hadde vi organisert maxitaxi til Chamonix i Frankrike, der vi hadde leid et lite hus med 2 leiligheter.
Huset vi leide i Chamonix
De første dagene tok vi taubanen opp til toppstasjonen på Aiguille du Midi på 3842 meters høyde for å klatre litt der og venne oss til høyden.
Tenk at Aiguille du Midi, høyt der oppe, bare var starten på turen!
Jeg var ikke spesielt høy i hatten da vi tok kabelbanen opp – å henge i noe som minner mest om en eplekasse i en sytråd flere hundre meter over bakken er ikke akkurat min favorittsyssel…
Jeg er en smule skeptisk til å fare 3 kilometer til værs i den kabelbanegreia...
Da vi kom opp var min første tanke at herregud, så langt ned det er overalt! Men det glemte jeg fort, for det var en fantastisk utsikt! Det var bygget en gangbro fra den toppen kabelbanen kom til og over til neste topp. Inni toppene var det masse ganger, og til og med en cafe og en suvenirbutikk. Det var flere terrasser der man kunne nyte utsikten.
Vi måtte gå gjennom noen ganger inne i fjellet for å komme til breen vi skulle gå på disse to akklimatiseringsdagene, og følelsen da vi første gang kom ut av tunnelen og så snøeggen vi måtte gå på for å komme ned i brebassenget, er bare helt ubeskrivelig. Knallblå himmel, hvit snø – og skremmende langt ned. Snakk om sug i magen! Da vi kom ut på eggen første gangen, hadde jeg hjertebank og klarte nesten ikke å puste – for ikke å snakke om å holde meg på beina. Men her var det bare til å gå på. Det er nesten ikke mulig å beskrive det. Skremmende fantastisk, tror jeg er det nærmeste jeg kommer.
Skummelt, men vakkert!Utsikten er bare helt fantastisk
I to dager gikk vi på breen og området rundt, klatret litt og jobbet med å venne oss til å gå med stegjern og i taulag. Vi delte oss i to taulag på seks personer i hver.
Det var nydelig vær hele tiden, sol fra skyfri himmel og vi følte at vi kunne se hele verden. Det var et eventyrlig skue, jeg har aldri sett sånne fjell i hele mitt liv. Ville, høye, spisse fjell, kritthvit snø og svarte fjelltopper og de grønne dalene langt, langt under der. Man skulle jo tro at jeg som bor i Sogn og Fjordane ikke ville la meg imponere av høye fjell og dype daler, men det vi har her hjemme er bare peanuts i forhold til dette.
Kveldene tilbragte vi i Chamonix, som er en utrolig sjarmerende liten alpeby. Det var en del turister der, selvsagt mest fjellfolk. Da skader det jo ikke at det var sikkert 10 sportsforretninger der, de gjør sikkert bra business på sånne som oss.
Så kom den store dagen. Vi tok første kabelbanen opp i halvsjutiden om morgenen. Vi visste at vi hadde en lang tur foran oss, spesielt siden vi var så mange som skulle gå i en samlet gruppe – da tar det gjerne litt lengre tid ettersom vi må vente på at alle kommer seg trygt over bresprekker og vanskelige partier. Når guidene går med en eller to personer, er turen fra kabelbanestoppet og opp til toppen beregnet til 6-7 timer, og de starter vanligvis i totiden om natten. Det er nok ganske lurt å starte så tidlig, det vet vi nå i ettertid…
Vi valgte en rute som kalles the Three Monts Traverse. Vi startet på Aiguille du Midi slik vi hadde gjort de andre dagene, over eggen og over brebassenget Col du Midi. Deretter startet oppstigningen mot den første toppen på tretoppsruten, Mont Blanc du Tacul på 4228 moh. Det gikk oppover og oppover og oppover – fremdeles i strålende sol. Husk solkrem hvis du har tenkt deg dit! Det var bratt, men fantastisk. Vi snakker isrenner og bresprekker – over den verste bresprekken var det lagt en stige.
Når vi har fått tråklet oss forbi Mont Tacul er det å ta sikte på neste topp på denne ruten – Mont Maudit (4465 moh.). For å komme dit må vi forsere isbreen Col Maudit, og dette viste seg å bli et av de vanskeligste punktene på turen. En snø- og isflanke utgjør veien opp, og i denne isrenna brukte vi veldig mye tid – først måtte en opp og sikre, og så klatret vi andre en og en opp på klemknute. Isøksene og stegjernet var i flittig bruk.
Bratt, vilt og vakkert!Bratt, men moro
Det var da vi kom opp denne isveggen at de første av oss begynte å vise tegn til høydesyke. Et par stykker var veldig kvalme, og noen fikk en fryktelig hodepine. Selv merket jeg heldigvis ikke noe, men jeg kunne se at et par av de andre ikke hadde det helt bra.
Men det var aldri snakk om å snu. Alle skulle opp. Så vi fortsatte. Etter hvert begynte flere å merke høyden, og til slutt var det bare tre av oss som ikke var kvalme eller hadde hodepine. Jeg hadde kjempeflaks og slapp helt unna, ikke noe ubehag i det hele tatt. Men fremdeles var det ikke snakk om å snu – det står virkelig respekt av å fortsette til toppen når man er såpass dårlig som noen av oss var! Vi fordelte innholdet i sekkene til de som hadde det verst mellom oss andre, og sakket på farten slik at alle orket å henge med.
Følelsen av å gå der, omgitt av fantastisk natur på alle kanter, å virkelig kjempe sammen for å nå toppen, er helt ubeskrivelig.
Så vi går på – nå går løypa bittelitt ned, til Col de la Brenva, før vi gyver løs på nok en bratt snøegg som tar oss opp til Mur de la Cote. Dette var siste etappen før vi skal bryne oss på toppkneika.
Det begynte å røyne på nå, tre av oss kastet opp hele tiden. Men toppen var innen rekkevidde!
Og til slutt, kl. 19.05 den 20. juli 2010, etter 12 timer med gåing, klatring og dingling i tau, nådde vi endelig toppen på Mont Blanc. Det var deilig å komme frem, og vi var lykkelige over at vi hadde fått alle opp på tross av guidenes spådommer om disse gale nordmennene.
Endelig på toppen!Det er mange følelser i sving når man når målet på en slik tur
Men vi var bekymret for været, som hadde begynt å bli dårligere, og fordi vi var seint oppe med tanke på å rekke ned igjen. Så vi tok bare noen bilder og satte kursen nedover igjen. Vi innså nok allerede da at vi ikke kom til å rekke frem til Gouterhytta på 3817 moh. der vi hadde planlagt å overnatte. Her var det bare til å komme seg avgårde.
Og første etappe gikk over the Bossons Ridge, som er ekstremt smal og snor seg i kroker og svinger nedover. Vi var slitne, brukte øks og stegjern og tok det rolig nedover. Etter noen timer på vei nedover i ekstremt luftig terreng, kom vi til en nødhytte laget av stål, boltet fast på kanten av et stup – the Vallot Shelter. Den besto i grunnen bare av et stålskall, og inne var det bygget opp to forhøyninger med noen tynne matter, sånne som kyra sover på i fjøset her hjemme… Det var det eneste som var der inne. Det var tre franskmenn der fra før, som også slet med høydesyke. Vi dro på oss alt vi hadde av klær, og prøvde å holde varmen. Etter hvert kom det flere, og utover natta kom det hele taulag rausende inn med stegjern på og det hele. Det blåste noe vanvittig, det ulte rundt hjørnene på hytta.
Med all trafikken ut og inn på hytta og siden det var iiiskaldt selv om vi hadde på oss klær nok til å bli forvekslet med Michelinmannen, skjønte vi at vi ikke fikk mye søvn. Så i halvfemtiden om morgenen pakket vi og gjorde oss klare til å dra.
Da vi kom ut av hytta og så nedover, fikk vi øye på mange, mange hodelykter fra folk som hadde startet fra Gouterhytta klokka to om natten og var på vei opp. Det var en helt spesiell stemning der i tussmørket.
Vi gikk nedover på breen, og tussmørket begynte å vike for grålysningen. Det var sikkert overskyet nede i dalen, og vi så skyene nedenfor breen. Plutselig kom solen opp i kanten på breen, og det blekgule, myke lyset spredde seg over breen og snøen rundt oss. Det var utrolig vakkert, og vi ble bare stående og nyte øyeblikket en stund.
Vi brukte kortere tid ned til Gouterhytta enn forventet, og da smakte det med frokost. Brødskivene var tørre, og pålegget besto av små porsjonspakker med syltetøy. Men kaffen var glovarm og ble servert i store suppeskåler, og det smakte himmelsk!
Turen ned var halvdramatisk, og vi måtte krysse skumle Grand Couloir der mange har mistet livet, men det er rart hvordan man liksom blir vant til bratte stup, henging i tau og stein som raser.
Etter at vi var helskinnet over Grand Couloir er resten nesten for en vanlig spasertur å regne. Vi gikk ned til Nid d’Aigle (Ørneredet) på 2380 meter over havet og tok en gammel tannhjuljernbane nedover den bratte fjellsida.
Halv fem om ettermiddagen var vi tilbake i Chamonix igjen – totalt hadde vi brukt 22,5 timer.
Ord blir egentlig fattige når det gjelder å beskrive denne opplevelsen. Den ville og vakre naturen, følelse av fare, samholdet i gjengen og det å mestre noe… Alle de små episodene, både de morsomme og de skumle, alle øyeblikkene da man bare stopper opp i ærefrykt over så vakker natur… Nei, jeg tror ikke jeg noen gang vil bli i stand til å formidle de følelsene.
Men jeg håper du får et lite inntrykk av det ved å se på bildene. For det har vært en utrolig tur – jeg tror det er noe av det mest fantastiske jeg noen gang har opplevd.
Helsinki – eller Helsingfors, som den også kalles – er en spennende by. Livsstilen i Europas nordligste hovedstad er full av kontraster. Her møtes øst og vest i en pussig blanding som sjarmerte meg i senk ved første møte.
Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente meg da jeg kom til Helsinki første gang, i august 2009. Det eneste jeg forbandt med Finland og finsk kultur, var stereotypene man plukker opp via TV. Stikkord: Badstu, vodkadrikking, finlandssvensker a la Robert Stoltenbergs rollefigur Pirkka, triste byer med grå murhus og generelt eksentriske og lettere harry personer. La oss si det slik at jeg ble både grundig og positivt overrasket.
Der øst møter vest. For å forstå noe av den særegne inntrykket byen gir, er det greit å ha litt bakgrunnsinformasjon. Finland har vært underlagt både Sverige og daværende Sovjetunionen, og begge kulturer har satt spor etter seg når det gjelder arkitektur, kultur og tradisjoner. Kanskje det som gjør Helsinki så unik er at den har tilegnet seg elementer fra både svensk og sovjetisk kultur uten å miste sitt eget særpreg.
I Helsinki bor det 579 000 mennesker, altså omtrent like mange som i Oslo. Byen har en behagelig puls, her finner du ikke noe storbystress selv om tilbudet av shoppingsentre, restauranter, barer og utesteder er stort. Alt er i gangavstand, noe som gjør at du blir fort kjent i sentrumsgatene. Til og med jeg, som har minimalt med stedsans, kunne uten særlige problemer finne veien mellom havnen, shopping- og bargatene og hotellet.
Spennende kontraster. Men tilbake til overraskelsene. Den første var at byen slett ikke er kommunistgrå og trist. Tvert i mot, faktisk. Området nede ved havnen er en blanding av sørlandskoselig og eksotisk. På markedsplassen finner du alt fra grønnsaker via pelsluer med øreklaffer til bjørnesalami – og selgerne i bodene er nesten like pratsomme og overdrevent sjarmerende som dem du finner på markedet Campo de’ Fiori i Roma. Ikke mye finsk tilbakeholdenhet å spore her, gitt. Litt lenger bort ligger en mathall som kan minne litt om la Boqueria i Barcelona, bare i mye mindre skala og med et helt annet vareutvalg. Sildebrød, for eksempel, er nok en relativt lokal vare.
Et par kvartaler unna havnen venter neste uventede syn; en nydelig katedral i en stil som tydelig vitner om at den ble bygget til ære for den russiske tsar Nicholas den første. Den ligger på en høyde på Senatstorget, og er et vakkert landemerke. De bratte stentrappene som fører opp til den egner seg for øvrig aldeles utmerket til å sitte og bare nyte solen, stemningen og byen. Ofte arrangeres det konserter på plassen nedenfor katedralen, da fungerer steintrappen som tribune.
Fra gourmetmat til russisk bjørn. En annen positiv overraskelse var maten. På de restaurantene jeg besøkte holdt den høy standard, og kanskje er det på tide at Helsinki presenterer seg som en gourmetby? Legger du noen middager til restauranter som Kappeli på Salutorget eller Klippan (tre minutters fergetur fra sentrum) er det et naturlig spørsmål å stille seg. Fantastisk god mat, og å se solen gå ned i havet utenfor de store vinduene på restaurant Klippan er en opplevelse i seg selv.
Vil du teste mer russiskinspirerte mat er restaurant Saslik det naturlige stedet å gå. Her gir russisk folkemusikk, bjørnekjøtt og tradisjonelt kledde servitører som stadig serverer vodkashots (!) deg den rette stemningen. Sjokoladevodkashot til dessert må sies å være en .. eh.. interessant erfaring.
Shopping. Byen er også et eldorado for deg som vil ha noe utenom det vanlige. Det er nemlig på klesfronten at den berømmelige finske eksentrisiteten er mest synlig. Du finner selvsagt alle kjedebutikkene her, men det spennende er å finne de tingene du sannsynligvis ikke får veldig mange andre steder enn her. La oss si det slik at her er absolutt hele skalaen representert – fra dyre merkevarer og klassiske plagg via rocka til rett og slett lynharry ting. Og det gjenspeiler seg selvsagt i klesstilen til de menneskene du møter, noe som bidrar til det kule inntrykket av byen.
Det ligger flere shoppingsentre i sentrum, som for eksempel Stockmann og Forum.
Uteliv. Mange av byens barer og restauranter ligger samlet innenfor et ganske lite område, så her er det bare å legge i vei og se hva som skjer. Og variasjonen er like stor her som når det gjelder klær. Du finner store, hippe klubber, classy barer, hele smug der flere utesteder har flyttet sofaer, bord og scene ut i gatene om sommeren, helt vanlige puber og steder med traktorer innendørs eller afterski-stemning der man danser på bordene til 80-tallsmusikk (litt vanskelig å synge med ettersom de fleste er coverlåter oversatt til finsk…). Noe for enhver smak, med andre ord.
Og finnene er morsomme å feste med og lette å komme i snakk med. I løpet av våre 2-3 dager der ble vi kjent med utrolig mange morsomme folk, men noen Pirkka-personligheter støtte vi ikke på.
En ting du absolutt bør få med deg, er pub-trikken. Jepp, du leste riktig. Det er rett og slett en trikkevogn innredet som pub, som går en fast sløyfe på ca 45 minutter – en bra måte å se litt av byen på samtidig som du slapper av med en øl. Det koster noen euro i inngangsbillett, og øl kjøper du i baren på trikken.
Kort oppsummert: Vil du ha en annerledes storbyferie er Helsinki stedet. Jeg skal definitivt tilbake snart!
Det er ikke tilfeldig at området rundt Montreux og Vevey blir kalt den sveitiske Rivieraen. Det første man tenker på når det gjelder Sveits som reisemål er vanligvis snødekte alper. Men under den årlige jazzfestivalen i Montreux, som går av stabelen i juli, er det definitivt mer sydlandske vibber du får.
Palmene, casinoet og den smaragdgrønne Genevesjøen som trekker øyet til seg når man vandrer langs strandpromenaden gir en eksotisk følelse. Gatene i den lille byen myldrer av mennesker, og i området rundt det store konferansesenteret hvor de fleste konsertene holdes er det satt opp telt og boder. Disse huser alt fra utescener der publikum kan få med seg gratiskonserter, via salgsboder til spisesteder og partytelt. Det myldrer av festglade og musikkinteresserte mennesker overalt.
Lange tradisjoner. Den tradisjonsrike jazzfestivalen arrangeres i 2010 for 43. gang, og hvert år kan festivalen skilte med store navn i tillegg til et bredt spekter av kanskje mindre kjente, men anerkjente artister. Det er ikke uvanlig å treffe på selv de største kjendisene på noen av Montreux’ mange barer eller restauranter, eller at de står på utsiden av konserthuset og skriver autografer. Sjansene for kjendisspotting er generelt store i Montreux på sommertid, men under jazzfestivalen er de enda større enn vanlig. Er du ekstra heldig havner du på samme sted som artistene etter konserten, og det er slett ikke uvanlig at de drar en låt eller to utpå natten.
Vakre omgivelser. Selve byen er liten og sjarmerende der den ligger på bredden av Genevesjøen – også kalt Lake Geneva eller der Genfersee. Vakre gamle bygninger, lekre hoteller og velstelte hageanlegg fremheves av de snødekte Alpene som omkranser sjøen og speiler seg i vannflaten.
Et shoppingsenter finnes også, i tillegg til de mange boutiquene langs hovedgaten og bodene langs strandpromenaden. Og tørster man etter utvidede shoppingmuligheter er turen kort til nabobyen Vevey. I Montreux ligger også et av de 19 casinoene i Sveits, og det er spennende å kle seg opp og tilbringe en kveld her.
Middelalderslott. Like utenfor byen finner man det vakre middelalderslottet Châteu de Chillon, som absolutt er verd et besøk – tar du en guidet tur får du med deg alle de gode historiene og legendene knyttet til det også.
Det finnes en ferge som går fra sted til sted langs bredden av Lake Geneva, og en tur med denne er en utmerket måte å komme seg rundt på. For eksempel tar det ikke mange minuttene med denne fergen fra kaien ved Casino Barrière de Montreux til slottet.
Vinsmaking. På Vinmonopolet finnes det i skrivende stund bare tre rødviner og to hvitviner å få kjøpt, men det dyrkes faktisk en del vin i Sveits selv om bare ca. 2 % av den blir eksportert til andre land. Vingårdene utgjør en del av det fantastisk vakre landskapet rundt Montreux, og får du muligheten til det anbefales det å besøke noen av dem for å ta en titt – og ikke minst smake! Mye av den sveitsiske vinen blir laget på druen Chasselas, som kanskje er ukjent for mange av oss – nok en grunn til å få med seg et besøk på en sveitsisk vingård, altså.
Sommer i Montreux. Men tilbake til jazzfestivalen. Er du musikkinteressert og har lyst på en opplevelse utenom det vanlige, anbefales det virkelig å legge turen til Montreux i juli. Det vakre landskapet, den sjarmerende byen, de gode konsertene og de glade menneskene – alt bidrar til den magiske stemningen.
My Favorite Places 
