Til topps på Mont Blanc
Innsendt av Mariann Svingen
Vilt, vakkert, høyt, bratt – og helt rått. Det er nok det nærmeste jeg kommer for å beskrive hvordan det er å bestige Mont Blanc.
Annethvert år pleier vennegjengen vår å plukke ut et høyt og spennende fjell i Europa og dra på tur dit, og i år var jeg så heldig å få være med.
Målet er å gå disse fjellene uten guide – det er jo det som er halve moroa. Det høres kanskje uansvarlig ut, men vi er alle fjellfolk som går på ski og springer i fjellet året rundt og det er både erfarne breførere og turledere blandt oss, så helt blanke er vi ikke.
I år ble det Mont Blanc i alpene, 4810 meter over havet – Nord-Europas høyeste fjell. Vi var 12 stykker som dro. Tre-fire av oss hadde aldri vært på så høye topper før, men flere av de andre har tidligere vært på fjell som Elbrus (5642 moh.) og Matterhorn (4478 moh.).
Mont Blanc er nok et teknisk sett mer krevende fjell, men med gode forberedelser og riktig utstyr er det ikke uoverkommelig. Som regel bruker vi minst et år på planlegging og forberedelser til en slik tur.
Flere guider der nede ristet riktignok på hodet av oss og spådde at en fellesgruppe på 12 aldri i verden kom til å nå toppen i samlet flokk, i hvert fall ikke uten guide. De tok nok ikke med i beregningen at vi er flokk sta og utholdende vestlendinger…
Etter hvert som turen nærmet seg, økte bestanden av sommerfugler i magen. Jeg varmet opp med et klatrekurs i Uskedalen i Hardanger, for å venne meg til høyder og føle at jeg hadde en smule kontroll på tau og sånt.
Avreisedagen opprant, og det var en opprømt gjeng som møttes kvart på ett om natten for å sette kursen mot Flesland. Etter et par mellomlandinger kom vi omsider frem til Genève i Sveits på formiddagen dagen etter, og der hadde vi organisert maxitaxi til Chamonix i Frankrike, der vi hadde leid et lite hus med 2 leiligheter.
De første dagene tok vi taubanen opp til toppstasjonen på Aiguille du Midi på 3842 meters høyde for å klatre litt der og venne oss til høyden.
Jeg var ikke spesielt høy i hatten da vi tok kabelbanen opp – å henge i noe som minner mest om en eplekasse i en sytråd flere hundre meter over bakken er ikke akkurat min favorittsyssel…
Da vi kom opp var min første tanke at herregud, så langt ned det er overalt! Men det glemte jeg fort, for det var en fantastisk utsikt! Det var bygget en gangbro fra den toppen kabelbanen kom til og over til neste topp. Inni toppene var det masse ganger, og til og med en cafe og en suvenirbutikk. Det var flere terrasser der man kunne nyte utsikten.
Vi måtte gå gjennom noen ganger inne i fjellet for å komme til breen vi skulle gå på disse to akklimatiseringsdagene, og følelsen da vi første gang kom ut av tunnelen og så snøeggen vi måtte gå på for å komme ned i brebassenget, er bare helt ubeskrivelig. Knallblå himmel, hvit snø – og skremmende langt ned. Snakk om sug i magen! Da vi kom ut på eggen første gangen, hadde jeg hjertebank og klarte nesten ikke å puste – for ikke å snakke om å holde meg på beina. Men her var det bare til å gå på. Det er nesten ikke mulig å beskrive det. Skremmende fantastisk, tror jeg er det nærmeste jeg kommer.
I to dager gikk vi på breen og området rundt, klatret litt og jobbet med å venne oss til å gå med stegjern og i taulag. Vi delte oss i to taulag på seks personer i hver.
Det var nydelig vær hele tiden, sol fra skyfri himmel og vi følte at vi kunne se hele verden. Det var et eventyrlig skue, jeg har aldri sett sånne fjell i hele mitt liv. Ville, høye, spisse fjell, kritthvit snø og svarte fjelltopper og de grønne dalene langt, langt under der. Man skulle jo tro at jeg som bor i Sogn og Fjordane ikke ville la meg imponere av høye fjell og dype daler, men det vi har her hjemme er bare peanuts i forhold til dette.
Kveldene tilbragte vi i Chamonix, som er en utrolig sjarmerende liten alpeby. Det var en del turister der, selvsagt mest fjellfolk. Da skader det jo ikke at det var sikkert 10 sportsforretninger der, de gjør sikkert bra business på sånne som oss.
Så kom den store dagen. Vi tok første kabelbanen opp i halvsjutiden om morgenen. Vi visste at vi hadde en lang tur foran oss, spesielt siden vi var så mange som skulle gå i en samlet gruppe – da tar det gjerne litt lengre tid ettersom vi må vente på at alle kommer seg trygt over bresprekker og vanskelige partier. Når guidene går med en eller to personer, er turen fra kabelbanestoppet og opp til toppen beregnet til 6-7 timer, og de starter vanligvis i totiden om natten. Det er nok ganske lurt å starte så tidlig, det vet vi nå i ettertid…
Vi valgte en rute som kalles the Three Monts Traverse. Vi startet på Aiguille du Midi slik vi hadde gjort de andre dagene, over eggen og over brebassenget Col du Midi. Deretter startet oppstigningen mot den første toppen på tretoppsruten, Mont Blanc du Tacul på 4228 moh. Det gikk oppover og oppover og oppover – fremdeles i strålende sol. Husk solkrem hvis du har tenkt deg dit! Det var bratt, men fantastisk. Vi snakker isrenner og bresprekker – over den verste bresprekken var det lagt en stige.
Når vi har fått tråklet oss forbi Mont Tacul er det å ta sikte på neste topp på denne ruten – Mont Maudit (4465 moh.). For å komme dit må vi forsere isbreen Col Maudit, og dette viste seg å bli et av de vanskeligste punktene på turen. En snø- og isflanke utgjør veien opp, og i denne isrenna brukte vi veldig mye tid – først måtte en opp og sikre, og så klatret vi andre en og en opp på klemknute. Isøksene og stegjernet var i flittig bruk.
Det var da vi kom opp denne isveggen at de første av oss begynte å vise tegn til høydesyke. Et par stykker var veldig kvalme, og noen fikk en fryktelig hodepine. Selv merket jeg heldigvis ikke noe, men jeg kunne se at et par av de andre ikke hadde det helt bra.
Men det var aldri snakk om å snu. Alle skulle opp. Så vi fortsatte. Etter hvert begynte flere å merke høyden, og til slutt var det bare tre av oss som ikke var kvalme eller hadde hodepine. Jeg hadde kjempeflaks og slapp helt unna, ikke noe ubehag i det hele tatt. Men fremdeles var det ikke snakk om å snu – det står virkelig respekt av å fortsette til toppen når man er såpass dårlig som noen av oss var! Vi fordelte innholdet i sekkene til de som hadde det verst mellom oss andre, og sakket på farten slik at alle orket å henge med.
Følelsen av å gå der, omgitt av fantastisk natur på alle kanter, å virkelig kjempe sammen for å nå toppen, er helt ubeskrivelig.
Så vi går på – nå går løypa bittelitt ned, til Col de la Brenva, før vi gyver løs på nok en bratt snøegg som tar oss opp til Mur de la Cote. Dette var siste etappen før vi skal bryne oss på toppkneika.
Det begynte å røyne på nå, tre av oss kastet opp hele tiden. Men toppen var innen rekkevidde!
Og til slutt, kl. 19.05 den 20. juli 2010, etter 12 timer med gåing, klatring og dingling i tau, nådde vi endelig toppen på Mont Blanc. Det var deilig å komme frem, og vi var lykkelige over at vi hadde fått alle opp på tross av guidenes spådommer om disse gale nordmennene.
Men vi var bekymret for været, som hadde begynt å bli dårligere, og fordi vi var seint oppe med tanke på å rekke ned igjen. Så vi tok bare noen bilder og satte kursen nedover igjen. Vi innså nok allerede da at vi ikke kom til å rekke frem til Gouterhytta på 3817 moh. der vi hadde planlagt å overnatte. Her var det bare til å komme seg avgårde.
Og første etappe gikk over the Bossons Ridge, som er ekstremt smal og snor seg i kroker og svinger nedover. Vi var slitne, brukte øks og stegjern og tok det rolig nedover. Etter noen timer på vei nedover i ekstremt luftig terreng, kom vi til en nødhytte laget av stål, boltet fast på kanten av et stup – the Vallot Shelter. Den besto i grunnen bare av et stålskall, og inne var det bygget opp to forhøyninger med noen tynne matter, sånne som kyra sover på i fjøset her hjemme… Det var det eneste som var der inne. Det var tre franskmenn der fra før, som også slet med høydesyke. Vi dro på oss alt vi hadde av klær, og prøvde å holde varmen. Etter hvert kom det flere, og utover natta kom det hele taulag rausende inn med stegjern på og det hele. Det blåste noe vanvittig, det ulte rundt hjørnene på hytta.
Med all trafikken ut og inn på hytta og siden det var iiiskaldt selv om vi hadde på oss klær nok til å bli forvekslet med Michelinmannen, skjønte vi at vi ikke fikk mye søvn. Så i halvfemtiden om morgenen pakket vi og gjorde oss klare til å dra.
Da vi kom ut av hytta og så nedover, fikk vi øye på mange, mange hodelykter fra folk som hadde startet fra Gouterhytta klokka to om natten og var på vei opp. Det var en helt spesiell stemning der i tussmørket.
Vi gikk nedover på breen, og tussmørket begynte å vike for grålysningen. Det var sikkert overskyet nede i dalen, og vi så skyene nedenfor breen. Plutselig kom solen opp i kanten på breen, og det blekgule, myke lyset spredde seg over breen og snøen rundt oss. Det var utrolig vakkert, og vi ble bare stående og nyte øyeblikket en stund.
Vi brukte kortere tid ned til Gouterhytta enn forventet, og da smakte det med frokost. Brødskivene var tørre, og pålegget besto av små porsjonspakker med syltetøy. Men kaffen var glovarm og ble servert i store suppeskåler, og det smakte himmelsk!
Turen ned var halvdramatisk, og vi måtte krysse skumle Grand Couloir der mange har mistet livet, men det er rart hvordan man liksom blir vant til bratte stup, henging i tau og stein som raser.
Etter at vi var helskinnet over Grand Couloir er resten nesten for en vanlig spasertur å regne. Vi gikk ned til Nid d’Aigle (Ørneredet) på 2380 meter over havet og tok en gammel tannhjuljernbane nedover den bratte fjellsida.
Halv fem om ettermiddagen var vi tilbake i Chamonix igjen – totalt hadde vi brukt 22,5 timer.
Ord blir egentlig fattige når det gjelder å beskrive denne opplevelsen. Den ville og vakre naturen, følelse av fare, samholdet i gjengen og det å mestre noe… Alle de små episodene, både de morsomme og de skumle, alle øyeblikkene da man bare stopper opp i ærefrykt over så vakker natur… Nei, jeg tror ikke jeg noen gang vil bli i stand til å formidle de følelsene.
Men jeg håper du får et lite inntrykk av det ved å se på bildene. For det har vært en utrolig tur – jeg tror det er noe av det mest fantastiske jeg noen gang har opplevd.
My Favorite Places 